Ach so?

Hei igjen, dere er ikke kvitt meg riktig enda.

Var såvidt innom Radiumhospitalet for å la meg avfotografere med CT og MR for å se om det var skjedd noen endring med svulsten etter strålingen. Jeg har jo blitt så utrolig mye friskere etter strålingen, så jeg var sikker på at det var gode greier. Men i et møte med kirurgen som skal operere meg fikk jeg vite at strålingen dessverre ikke har hatt den effekten man hadde håpet på. Det medfører mest sannsynlig at jeg i tillegg til å allerede ha utlagt tarm må få utlagt urinveien også. For visstnok må de skjære bort både urinblære og prostatakjertelen min. Det berøver meg for normal vannlating og ikke minst et sexliv. Potensen vil ventelig forsvinne, og jeg blir steril for godt. Igjen. For sterilitet var jo allerede fakta etter strålingen, men med denne operasjonen er det i alle fall ingen tvil. Men pytt, jeg har jo fått to nydelige barn, og det er nok for meg. Sexlivet vil jeg savne, men det får bare være sånn da. Operasjonen skal finne sted i slutten av juni, og når jeg våkner opp etterpå får jeg se hvor mye som er igjen etter meg, og hvordan livet skal arte seg. Heldigvis er humøret og psyken på topp, ellers hadde dette vært en kjedelig tid.

Har de siste dagene vært ute og kjørt motorsykkel og kost meg i hastigheter langt over de anbefalte, så ingen skal komme og si at jeg ikke nyter livet. På kveldene sitter jeg sammen med min kjære og spiser is og ser på film på tv, vi koser oss virkelig. Våre to snille barn er også bare en glede i hverdagen, så egentlig har jeg ikke så mye å klage for. Håper dere andre har det bra, vi snakkes kanskje igjen. Time will show!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hei kjære venner på VGB, jeg har omsider somlet meg til å lage et innlegg igjen, og etter hva jeg ser på VGB om dagen er det vel bare tiden av veien før hele sulamitten legges ned? Alle “mine” har enten gitt seg eller flyttet bloggene sine til andre portaler, og da har jeg ikke lenger lyst til å blogge. Hverken her eller andre steder. En epoke synes å være over. Men nok om det, jeg skal i alle fall informere om hva som har skjedd i mitt liv den siste tiden. Og det er ikke lite.

For jammen har jeg fått kreft. Det er derfor herlig ironisk å se at jeg i et av mine forrige innlegg skryter på meg at jeg da var friskere enn på lenge. Hah! Lite visste jeg at jeg hadde kreft, og at det var det som gjorde at jeg ikke følte meg så pigg at det gjorde noe. Det viste seg at jeg sannsynligvis har hatt kreft i ca. 1 år, give or take noen måneder. Jeg har en autoimmun sykdom som har gitt meg kronisk betennelse i tarmen. Derfor fjernet man tykktarmen min for 18 – 19 år siden, og jeg har hatt tynntarmsreservoar siden. Det har fungert sånn passe greit, og jeg slapp å ha utlagt tarm. Den gang når de fjernet tykktarmen min, ble også all slimhinne fjernet helt ut til rektum. Allikevel må det ha blitt igjen mellom 1 og 3 millimeter med slimhinne, hvor jeg nå har fått kreft. Det skal i følge mine leger ikke være mulig, men likefullt har jeg vunnet i kreftlotteriet og kunne rope BINGO når jeg fikk den beskjeden. Crap. De gode nyhetene er at det foreløpig ikke er spredning, så jeg føler jeg har en rimelig god sjanse til å overleve. Har gjennomgått stråling som igjen ser ut til å ha hatt god effekt på svulsten, ettersom smertene jeg har hatt i månedsvis nå er borte og jeg ikke lenger trenger å ta smertestillende. Det er jeg glad for. En pussig bieffekt av strålingen er at jeg har mistet kjønnshåret mitt, ettersom stråling stopper fornyelse av cellene i kroppen, og dermed også produksjonen av hårceller. Tabben min var jo at jeg barberte scrotum en eller to dager før, slik at jeg nå kan “nyte” kløen av de korte stubbene jeg ikke får tak i med pinsett, og som er for korte til å falle ut av seg selv. Vel, jeg har vel bare meg selv å skylde.

Forøvrig har jeg blitt far til en liten gutt midt oppi alt dette. Gutten er nydelig og helt uten mangler, og i tillegg er han veldig snill (som sin far) og sover både natt og dag. Og det var selvsagt en flott opplevelse i all den andre elendigheten som kreft har medført oss alle i familien. Det var forresten overraskende hvor mange venner og andre som tok kontakt for å tilby sin hjelp og medfølelse når nyheten ble kjent. Var ikke klar over at jeg hadde så mange som var villige til å ofre noe, og å stille opp for oss. For det var jeg takknemlig. Må jo også takke dere her på VGB for snille ord jeg har fått. Når jeg i neste uke skal inn til Oslo for mer behandling kan det jo hende jeg poster et nytt innlegg om mine opplevelser av andre pasienter hittil. Jeg kan love at det er mye å nevne på andres bekostning, men mest på min bekostning når jeg tenker meg om. Nuvel, dette får holde for idag. Må prioritere tilheling slik at jeg er friskest mulig når jeg skal opereres. Til vi “ses” igjen, ha en glad dag!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ja, det er Bob Dylans ord, eller Robert Zimmermann om du skal være nøye på det.

I denne anledning henspiller jeg på VGB, eller i det minste min egen tilstedeværelse her. Jeg kan saktens ha truet med å gi meg før, men nå er jeg nærmere enn jeg har vært før. Det er trist, for jeg likte å være her. Særlig til å begynne med og et år fram i tid. *Sukk* En epoke er vel over, og det betyr at verden går fremover.

God helg!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er noe jeg er flink til.

Bare synd man ikke kan legge det til CV’en og få skryt for det, ellers kunne jeg gjort det stort. Her sitter jeg på kontoret og har masse viktig som skulle vært gjort, og ikke er jeg redd for å gjøre det heller. Men så har man jo internett. Der finnes det biler å kikke på, nyheter å følge med på, facebook å oppdatere / kikke på, og sist men ikke minst – VGB. Der må man helst blogge, skal det være noen vits i å være med. Selvsagt kan man delta i krangler og legge igjen mer eller mindre hyggelige kommentarer til andre bloggere, men helst bør man blogge selv. Som dere med selvsyn kan se på min blogg, av varierende kvalitet. Få, om noen innlegg som kan kvalifisere til skrivekunst. Mer som tidtrøyte og underholdning for de som lar seg underholde. Og vips, nå har jeg vaset bort mer tid som skulle vært brukt på jobb. Jeg får skjerpe meg og komme igang. Men først, en liten oppdatering om meg og mitt.

Er friskere enn på lenge, selv om kone og barn har vært sykere enn på lenge. Kan hende vi har byttet på å være syke nå? Lillesint må få nytt bloggnavn til lilleblid, tror jeg. Er mye oftere blid enn sint, selv om hun hittil er mye flinkere på å si nei enn ja. Faktisk sier hun bare nei, og aldri ja, selv om hun burde sagt ja og mener ja. Er det en jentegreie? Si nei, men mene ja? Og under over alle undre, vi har håndtverkere i hus. Har bare ventet i månedsvis, men nå er de her. Jeg vedder på at de vil fakturere oss på det grusomste. Får bare håpe vi får et pent og brukbart hus i retur. Med litt flaks kommer også gravemaskin denne uken, da blir det fart på sakene. Ha en fin uke, allihopa!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Og veien går mot sommeren.

For alle dere som heller liker vinteren best – tough! Hadde det vært opp til meg hadde vi hatt Hawaiiansk klima her, bare med litt mindre vind. DET hadde vært noe, det. Lysere og varmere for hver dag, det blir godt med vår og sommer igjen. Det har vært for lenge siden sist.

Livet som småbarnsforelder er også et liv, sies det. Det er i alle fall sant at det blir morsommere og morsommere jo flere celler som settes i drift oppi det lille hodet hennes. Nå som hun har vært syk i to uker og hjemme fra barnehagen er det gøy å se den gode gamle lillesint våkne til live igjen etter så lang tid med slapp kropp og sutring. Ikke har det vært lett å lure henne til å ta medisinen sin heller. Den beste metoden har vist seg å lure seg inn på henne bakfra, med sprøyten i hånd, holde hodet med den andre hånden, bikke det bakover og sprøyte antibiotikaen inn i svelget, sånn at det ikke kommer ut igjen. Det lukter traumer for den lille lang vei, jeg vet. Men endelig er det min tur til å si “vi gjør det for DIN skyld, ikke fordi vi skal straffe deg”…. Jaja.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Forleden fikk jeg den triste beskjeden om at en venn hadde tatt sitt eget liv.

Min umiddelbare reaksjon var overraskelse. Hadde han det virkelig så tungt at det for ham var eneste utvei? Og så tankene om at det både var feigt og modig på samme tid. Feigt, fordi det er egoistisk mot alle dem som var glad i ham og som han med denne handlingen påførte sorg og skyldfølelse de må bære med seg resten av sine liv. Modig, fordi det tross alt skal noe til for å klare å gjennomføre noe slikt – mot selvoppholdelsesdriften som er så sterk hos oss mennesker. Vi får aldri svar. Aldri svar på hvorfor dette var nødvendig. Hvorfor han ikke kunne be oss om hjelp.

Til alle dere som har tenkt samme tanke som min venn: Skjerp dere. Vit at det bare kan gå opp når du er nede, og at det finnes mange som vil hjelpe, gitt at DU gir dem en sjanse. Og du er ikke alene. Livet ER verdt å leve, og det er delvis opp til deg å gi det innhold som gjør det verdt for deg. En liten sang for å avslutte et dystert innlegg:

http://www.youtube.com/watch?v=uiCRZLr9oRw

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tilfeldigvis kom jeg til å kikke litt på jobbreisene jeg hadde i 2010. Og i snitt var jeg ute og fløy med flygemaskin nesten en gang i måneden, dvs. 11 ganger totalt i 2010. Tar jeg med privatreisene i tillegg, er jeg godt over en gang i måneden. Var det noen som sa Co²? Dette året begynner ikke det spor bedre enn sist år, bare i januar skal jeg fly 2 ganger i jobbsammenheng. Og tror dere jammen ikke at jeg planlegger en privatreise også? I’m an environmental asshole, altzå. Men noen må jo være det! .-D

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Som mann slipper man jaggu billig unna.

Min kone bærer nå fram vårt neste barn, og selv om hun synes det er stort sett bare kos å være gravid, ser jeg jo at det ikke bare er lett hele tiden. Disse damene får jo økt vekt, økt omfang, mindre plass til blære og lunger, for ikke å snakke om alt det andre som også kan komme. For min kones del er hun så “heldig” at hun har fått en hodepine som ikke var der under forrige svangerskap, og den har nå vart i samfulle 5 måneder. Uncool. Selv etter å ha prøvd fysioterapi og kiropraktor er det uforandret. Man tror det er hormoner, men cheezus da! Må da gå an å gjøre noe med?

Ellers så blir det jo et spennende år. Nytt barn, og etter planen to nye biler. Igår fikk vi jammen levert 6 nye vinduer, så med litt (eller mye) flaks kan det jo hende vi slipper å fryse på samme vis vi har gjort hittil i vinter. Og for dere som ikke har satt dere inn i pappaperm-regelverket kan jeg røpe at dette året vil gi meg MYE fri. Først må jeg ta ut 4 uker pappaperm som jeg har igjen etter at lillesint ble født, så blir det jo de obligatoriske 2 ukene etter nestemann, samt 10 eller 12 uker til med pappaperm (som kan tas ut over 3 år) som tildeles meg for nestemann. I tillegg har man jo feriedager man ikke brukte opp for 2010, samt 6 uker ferie som også må tas ut i 2011. Hm, blir ikke mye jobbing på meg i år, gitt. Spørs om ikke jeg må investere i en reise til et varmt land….. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

……..er det noen som spyr.

Det kan vel knapt kalles piping, men du tar sikkert tegningen. Jammen har jeg fått oppleve å ha spysyken, eller om du vil, Noro-viruset. For de interesserte kan det best beskrives som katapult-oppkast og diaré samtidig. Og det er jo litt ugreit om man ikke har et dertilegnet sted å ha oppkastet. Jeg sier oppkastet, for normal prioritering er vel strengt tatt å sørge for at baken er trygt plassert? Jeg for min del, var så “heldig” at jeg var på forretningsreise i Oslo og hadde et badekar til venstre for meg. Jeg skal ikke gå lenger i detaljer, men kan si at jeg skulle ønske jeg kunne sluppet å sjekke ut når jeg måtte reise igjen. Tror folk så rart på meg når jeg sov med ansiktet inntil setet foran på flyet. Og det tok meg 6 dager før jeg var frisk nok til å gå på jobb igjen!! Anbefales ikke.
Ellers settes kursen mot kaldere strøk for julefeiringen, vi skal være på Hamar i år. Er det noen innbruddstyver som leser dette, så har vi alarm på huset, altzå. God jul alle sammen!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Man har i alle fall ikke lov å klage.

For det skjer jo noe hele tiden. Enten det er været, bursdager, eller som for oss nå i forrige uke etter å ha vært på ultralyd: Det blir en gutt. Pussig sak, vi som var overbeviste om at vi skulle få en jente til. Vel, min kommentar om at det første ultralydbildet lignet på en gutt, og min kones bemerkning om at dette svangerskapet ikke var helt likt det forrige burde kanskje forberedt oss på en gutt? Nuvel. Gutt blir det, okke som. Vi krysser bare fingre og tær for at han blir like snill som søsteren sin. Liv i leiren blir det nok uansett.

Ellers bedriver jeg tiden med å drømme om ny(e) bil(er). Og så gjør vi som så mange andre i landet: Venter på håndverkere som aldri kommer. Det hadde jo vært fint med trapp før jul. Og fått byttet vinduet som trekker så innforj….. Samt å fått innredet den helt tomme kjelleren, slik at det blir litt mindre gulvkaldt i første etasje. Og trekke nye ledninger i hele huset, og få nytt sikringsskap. Og få bygget garasjen. Jesus…. ting tar tid. Og selv om helsen kunne vært bedre, så virker i alle fall potensen. Men det er liten trøst, for jeg slipper ikke til på lenge enda. Man får trøste seg med frøken høyre. Ha en fin uke!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende